HJEM / BIBLIOTEK / ARTIKLER

Det levende univers

Av Duane Elgin



Er universet virkelig som Platon beskrevet – ‘et eneste levende vesen’ som inneholder alle levende vesener i seg selv? Å se universet som en superorganisme med gjennomsyrende aktivitet er ikke ny. Dette var menneskehetens grunnleggende forståelse for titusenvis av år, til den gradvis ble erstattet av verdenssynet med vitenskapelig materialisme for omtrent 300 år siden. Siden da har det vitenskapelige samfunn hatt et enda kraftigere verktøy for å utforske virkeligheten og har oppdaget et univers av forbløffende dybde og subtilitet. I sin tur blir den gamle intuisjonen til et levende univers nå revurdert ferskt, ettersom vitenskapen kutter vekk overtro for å avsløre kosmos som et sted for uventet undring, dybde og raffinement. Her er seks viktige attributter som kommer fra vitenskap og kosmologi som peker mot et levende univers:

1. En samlet helhet: I de siste flere tiårene har vitenskapelige eksperimenter gjentatte ganger bekreftet «ikke-lokalitet» og funnet at universet er et dypt enhetlig system på kvante nivået som kommuniserer med seg selv umiddelbart, over umulig store avstander. For å illustrere, ved lysets hastighet, tar det mer enn åtte minutter for et foton å reise fra solen til jorden og mer enn 14 milliarder år for å reise over vårt synlige univers. Likevel demonstrerer kvantefysikk disse ufattelig store avstandene som krysses og transcenderes, øyeblikkelig, i kvanteverdenen. Vitenskapen ser ikke lenger universet som en frakoblet samling av planeter, stjerner og fragmenter av materie. I stedet er universet fullt forent og forbundet med seg selv i hvert øyeblikk. I ordene fra fysiker David Bohm er universet ‘en uendret helhet i flytende bevegelse.’

2. Tomt rom er ikke tomt: I århundrer syntes forskere at tomt rom var «tomt.» Nylig har forskere oppdaget at en ekstraordinær mengde bakgrunnsenergi gjennomsyrer universet! Denne usynlige energien står for estimert 96 prosent av det kjente universet. I sin tur utgjør alle synlige atomer, mennesker, planeter, stjerner og galakser bare 4 prosent av det totale universet. Det er kjent at to typer usynlig energi eksisterer: mørk materie (en kontraktiv kraft) står for om lag 23 prosent av det usynlige universet, og mørk energi (en ekspansiv kraft) står for omtrent 73 prosent av universet. Vi er nedsenket i et stort hav av stort sett usynlige, subtile, men forbausende kraftige energier, med en rekke kapasiteter som vi bare begynner å oppdage og forstå. 

3. Et samspillende univers: I hvert eneste øyeblikk oppstår hele universet friskt som en enestående orkestrasjon av kosmisk uttrykk. Det er en stor symfoni hvor vi alle er spillere, et eneste kreativt uttrykk som oppstår friskt hvert eneste øyeblikk – et Uni-vers. Mens et utviklende univers gir en imponerende fortelling om «horisontal» utfoldelse over tid, legger innsikten om et fremvoksende univers til den «vertikale» dimensjonen hos universet som kontinuerlig oppstår i tid. Til tross for den ytre åpenbaringen av soliditet og stabilitet er universet et helt dynamisk system. Ingenting varer. Alt er flyt. Med kosmologens Brian Swimmes ord «Universet kommer ut av en næringsrik avgrunn ikke bare fjorten milliarder år siden, men i hvert øyeblikk.»

4. Bevissthet i enhver skala: Forskere finner bevis for bevissthet eller en evne til å lagre kunnskap gjennom hele universet. Fra atomnivå til galaktisk skala er en selvorganiserende sentreringskapasitet på jobb som passer for hver skala. I sin tur peker kapasiteten til å sentrere selvorganisasjon til tilstedeværelsen av et visst bevisbevissthetsnivå. Fysikeren og kosmologen Freeman Dyson sier følgende om atomnivået: «Det ser ut til at sinnet, som manifestert gjennom evnen til å ta valg, i viss grad er naturlig for hvert elektron.» Dette betyr ikke at et atom har den samme bevissthet som et menneske, men snarere at et atom har en refleksjonskapasitet som er passende for dens form og funksjon. Max Planck, som utviklet kvatteorien, uttalte: «Jeg betrakter bevisstheten som fundamental. Jeg betrakter saken som avledet fra bevisstheten. Vi kan ikke komme bak bevisstheten. Alt vi snakker om, alt vi anser som eksisterende, postulerer bevissthet. » En bevissthetsøkologi gjennomsyrer universet.

5Frihet på grunnplanet: Kvantefysikk beskriver virkeligheten når det gjelder sannsynligheter, ikke sikkerheter. Dette betyr at usikkerhet og frihet er bygget inn i selve grunnlaget for eksistensen. Ingen individuell del av kosmos bestemmer hele funksjonen; Alt sammen er forbundet med alt annet, og vever kosmos til et stort interaksjonssystem. I sin tur er det holdbarheten hos sammenhenger mellom alle delene som bestemmer tilstanden til den kontinuerlig nye helheten. Vi har derfor stor frihet til å handle innenfor de grenser som er etablert av det større livets vev.

6. Å kunne reprodusere seg selv: En vital kapasitet for ethvert levende system er evnen til å reprodusere seg selv. En utbredt tanke innenfor kosmologi er at vårt univers kan reprodusere seg selv gjennom svarte hulls funksjon, noe som representerer frøene som et nytt univers kan blomstre og vokse fra. Fysikeren John Gribbin skriver, «I stedet for et svart hull som representerer en enveisreise til ingensteds, tror mange forskere nå at det er en enveis reise til et sted – til et nytt utvidende univers i sitt eget sett med dimensjoner.» Gitt Tilstedeværelsen av milliarder sorte hull i vårt univers, så kan det være utallige andre kosmiske systemer som kontinuerlig blir født av «spirene» fra vårt univers gjennom fødselskanalen hos svarte hull. Gribbin skriver at universene ikke bare er i live; De utvikler seg også som andre levende systemer: «Universer som er» vellykkede «er de som skaper mest avkom.»  Ideen om at det har vært utallige univers som utvikler seg gjennom tiden, er ikke nytt. En forløper kan bli funnet i år 1779 da David Hume skrev: «Mange verdener kan ha blitt «prøvet og feilet» gjennom en evighet, dette systemet ble slått ut; mye arbeidstid gikk tapt, mange fruktløse prøvelser gjort; og en langsom, men fortsatt forbedring ble gjennomført i uendelige aldre i verdensåndens kunst. «

Når vi legger disse egenskapene sammen, kommer et klarere bilde av vårt bemerkelsesverdige univers i fokus. Som et foreløpig paradigme synes den mest meningsfulle beskrivelsen av vårt univers å være et levende, kosmisk hologram – en enhetlig superorganisme som kontinuerlig regenereres i hvert øyeblikk.

Les den engelske teksten her!


Ekstreme holdninger

Av HOF


1. oktober 2019

 

Terroren har igjen rammet Oslo. Det er trist. Pga. våkne og handlingskraftige personer i moskeen endte det denne gang uten voldsutøvelse.

 

Regjeringen Solberg gikk tidlig ut med handlingsprogram mot ekstremisme. Dette har ledd til en sterk bevissthet i det norske samfunnet om at ekstreme holdninger kan lede til aggresjon og eventuelt vold.

 

Samarbeidsrådet for tros og livssyn har mange avdelinger rundt ikring i Norge. Her har man hatt diverse dialogmøter for å skape en forståelse over religionsgrensene. Som medlem av STL nasjonalt vet jeg at disse samtalene nytter. Det skjer en økende forståelse for andres tro, andres måter å se på livet, og andres forhold til ritualer og seremonier. Vi er på god vei.

Allikevel så finnes det en motstand «mot de andre». Denne motstanden kommer synlig til uttrykk i sosiale medier og på gater og torg. På tross av en alt større forståelse for «det sekulære samfunnet» og for «livssynssamfunnet» så finnes det motsetninger. Disse motsetningene stammer gjerne fra et problem med å akseptere «de andre», eller kanskje andres måte å være på. Mao så dreier seg dette om en frykt for det fremmede. Hvordan denne frykten kan forvandle seg til ekstreme holdninger er vanskelige å si. Ingen har nok svaret på dette.

 

Motpolen er i hvert fall det å akseptere. Å akseptere forskjellene, å akseptere ulike menneskers trosutøvelse, å akseptere at andre troende kan velge å gjøre ting på en annen måte. Det er selve aksepten som disse individene har problemer med. Det å akseptere krever jo en liten innsats, man må prøve å se ting på en annen eller en ny måte. Hvis et individ er helt skrapet, dvs ikke har noen som helst form for overskudd så får de ikke heller til å akseptere.

 

Vi trenger ikke å forstå ekstreme holdninger og ekstreme mennesker. Kun konstatere at de finnes, og at et menneske har nådd frem til disse holdningene. Samtidig kan vi komme til å innse at hvis dette mennesket hadde hatt litt mer overskudd så hadde han eller hun kanskje kostet på seg det å akseptere forskjellene. Han eller hun hadde kanskje innsett at det er urimelig å fordømme en hel gruppe eller en hel tro ut fra de forstillingene man har.

Ekstreme holdninger finnes i det norske samfunn. For noen mennesker dreier seg dette om meninger og standpunkter de har kommet frem til selv. Holdninger de har valgt å ha. For andre så kan det hende at de har oppstått gjennom en gruppe eller gjennom et forum hvor lignende holdninger er til stede. Gruppepåvirkning er en betydelsesfull faktor for å forandre et individs verdensbilde. Men uansett det er et individ som har bestemt seg for disse holdningene og det synes sjelden utenpå.

 

Religionsdialog er medisinen for å motvirke ekstreme holdninger. Norge er utrolig dyktig på å ha inkluderende holdninger, gode samtaler, og markeringer for alle typer av trosretninger. Vi gjør med andre ord det vi trenger for å skape en god dialog. Kanskje at vi kunne ha vært bedre på noen områder.

 

Det er viktig å huske på det psykologiske aspekt når holdningene blir så sterke at de skader andre enten verbalt eller fysisk. Det er som oftest en person som ikke har det bra som reagerer med aggresjon og ekstreme uttrykk. Men jeg mener ikke at man skal forstå utøveren, men derimot prøve å ha en forståelse for at dette er et menneske som kanskje har behov for hjelp.

 

Det ser ikke ut som om problemet med ekstreme holdninger kommer til å minske i vårt land eller ellers i verden. Holistisk Forbund ønsker dialog med ulike aktører for å skape en større forståelse og kanskje minske trykket som noen mennesker opplever. Vi stiller oss også bak Dialogplakaten til Samarbeidsrådet for tros og livssyn.


En global etikk – utfordringen for det nye århundret

Av Hans Küng


Vi lever i en verden og i en tid der vi kan se nye farlige spenninger og motsetninger mellom troende og ikke-troende, religiøse og agnostikere, sekularister, klerikale og anti-klerikale – ikke bare i Russland og Europa, men også i Afrika, Nord-Amerika og Asia. Til denne utfordringen svarer jeg: Menneskeheten kan ikke overleve uten at troende og ikke-troende går sammen i et forbund med gjensidig respekt! Men mange spør meg: Lever vi ikke i en tid med nye kulturelle konfrontasjoner? Jovisst:

Vi lever i en verden og i en tid der menneskeheten er truet av en «sivilisasjonskollisjon», f.eks. mellom den muslimske og den vestlige sivilisasjon. Vi er ikke så mye truet av en ny verdenskrig som av alle slags konflikter innenfor ett land eller en by, en gate eller en skole. Til denne utfordringen svarer jeg: Det vil ikke bli fred mellom sivilisasjonene uten fred mellom religionene. Men mange mennesker vil spørre: Er det ikke nettopp religionene som ofte opprettholder og skaper hat, fiendskap og krig? Jovisst:

Vi lever i en verden og en tid hvor freden i mange land er truet av alle former for religiøs fundamentalisme: kristen, muslimsk, jødisk, hinduistisk og buddhistisk. Dette har ofte sitt grunnlag i sosial nød, i en reaksjon mot vestlig sekularisering og i behovet for et grunnleggende ståsted i livet. Til denne utfordringen svarer jeg: Det bli ingen fred mellom religionene uten dialog mellom religionene. Men mange vil innvende: Er det ikke så mange dogmatiske forskjeller og stengsler mellom de forskjellige trosretningene at virkelig dialog blir en naiv illusjon? Jovisst:

Vi lever i en verden og i en tid der et bedre forhold mellom religionene blir blokkert av all slags dogmatisme. Dogmatisme som ikke bare fins i den romersk-katolske kirken, men i alle kirker, religioner og ideologier. Til denne utfordringen svarer jeg: Det blir ingen ny verdensorden uten en verdensetikk, en global etikk på tross av dogmatiske forskjeller.

 

Ny verdensorden og verdensetikk

Negativt formulert: En bedre verdensorden vil ikke komme som resultat av:

  • rent diplomatiske fremstøt som alt for ofte ikke kan garantere fred og stabilitet i en region, og som ofte – som i det tidligere Jugoslavia – er preget mer av hykleri enn av ærlighet.
  • rent humanitær bistand som ikke kan erstatte politiske tiltak og løsninger: Da de europeiske landene erstattet politiske inngrep i Bosnia med humanitær bistand gjorde de seg til håndlangere for overgriperne og ble medskyldige i krigsforbrytelser.
  • hovedsakelig militære intervensjoner: En absolutt pasifisme ville selvfølgelig muliggjøre et nytt Holocaust, et nytt folkemord mot slutten av dette «Aldri mer – århundret». Men virkningene av militære intervensjoner er ofte mer negative enn positive.
  • internasjonal lovgivning alene, så lenge en slik lovgivning hviler på statenes uinnskrenkede suverenitet, og er mer fokusert på statenes rettigheter enn på rettighetene til folkegrupper og individer. Som vi så i Bosnia vil makthaverne ikke engang være villige til å forsvare prinsippet om at bare fredelige og fremforhandlede territoriale endringer er akseptable i Europa, hvis en lov, en våpenhvile eller en avtale ikke blir støttet opp av moralske overbevisninger og moralske formål.

Positivt formulert: En bedre verdensordning vil bare kunne komme på grunnlag av:

  • felles visjoner, idealer, verdier, mål og kriterier,
  • økt globalt ansvar blant folkegrupper og deres ledere,
  • en ny bindende og forenende etikk for hele menneskeheten, inkludert stater og makthavere, som spenner over kulturer og religioner. Ingen ny verdensorden uten en ny verdensetikk, en global etikk.


Hvilken funksjon har en slik global etikk?

Global etikk er ikke en ny ideologi eller overbygning. Den vil ikke overflødiggjøre de spesifikke etikkene i forskjellige religioner og filosofier. Den er derfor ikke en erstatning for Torahen, Bergprekenen, Koranen, Bhagavadgita, Buddhas taler eller Konfucius’ ordtak. Global etikk er bare det nødvendige minste felles multiplum av felles verdier, standarder og grunnleggende holdninger. Med andre ord: en minimal grunnleggende enighet om bindende verdier, ukrenkelige standarder og moralske holdninger som til tross for alle dogmatiske forskjeller kan støttes av alle religioner og også av ikke-troende.


Mangel på et moralsk ståsted – et problem også for moderne demokratier

Hva bør mennesker holde fast ved – overalt og under alle omstendigheter? Mangelen på et moralsk ståsted er et globalt problem. Dette er åpenbart tilfelle overalt i den tidligere Sovjetblokken etter kommunismens fall, og ligger under overflaten selv i det kommunistiske Kina, som fremdeles er like undertrykkende. Men å forholde seg til dette moralske og åndelige tomrommet er ikke bare et problem for Russland og Kina, men for alle sivilisasjoner.

Etter at en toåring i Liverpool ble drept av to tiåringer har selv liberale tidsskrifter og spaltister i Europa klagd over «verdijungelen» og mangelen på tabuer som savner sidestykke i kulturhistorien. Men vær så snill å ikke misforstå meg: Jeg ber for en gjenoppdagelse og oppvurdering av etikken i politikk og økonomi. Jeg er tilhenger av moral i positiv forstand. Men samtidig er jeg mot moralisme moral i negativ forstand. For moralisme og moralisering overvurderer moralen og krever for mye av den. Hvorfor? Moralister gjør moralen til det eneste kriteriet for menneskelig handling og overser at forskjellige livssfærer, som økonomi, jus og politikk er relativt selvstendige. Derfor absolutterer de ofte normer og verdier som er legitime i seg selv (fred, rettferdighet, miljøet, livet, kjærligheten), og utnytter dem i en bestemt institusjons (f.eks. parti, kirke eller interessegruppe) interesse. Moralisme manifesterer seg i en ensidig og gjennomgående insistering på spesielle moralske synspunkter (f.eks. spørsmål om seksualatferd, prevensjon, abort, eutanasi og lignende temaer) som umuliggjør en dialog med dem som har andre oppfatninger.

Men når jeg har sagt dette: Det Nietzsche så skje allerede i det nittende århundret, er blitt virkelighet i det tjuende århundret: nemlig mennesket «hinsides godt og ondt», uten forpliktelser overfor annet enn sin egen «vilje til makt». La oss ikke bare tenke på det ekstreme, som skremselsfigurer som Stalin og Hitler, på Holocaust og på to verdenskriger og til slutt atombomber. Men la oss også tenke på hverdagslivet, på de stadig hyppigere og større skandalene som involverer ledende politikere, bankfolk, forretningsfolk i den industrialiserte verden, media og til og med den Internasjonale Olympiske Komite. La oss til slutt tenke på hvor mange mennesker som er egosentriske, forbruksorienterte, voldelige og lider av fremmedfrykt.

Hvis menneskeheten på vår planet skal ha en garanti for videre overlevelse i en ny verdenskonstellasjon er det akutt behov for en universell grunnleggende enighet om humanistiske overbevisninger. Et tusenårig spørsmål er uunngåelig også i vår tid: Hvorfor bør man gjøre det gode og ikke det onde? Hvorfor står ikke menneskene «hinsides godt og ondt»? Hvorfor har de ikke bare forpliktelser overfor sin vilje til makt, suksess, rikdom, forbruksvarer og sex?

Elementære spørsmål er ofte de vanskeligste. Over hele verden blir mye av moralen, lovene og skikkene som ble tatt for gitt gjennom århundrer fordi de var støttet av religiøs autoritet, ikke lenger automatisk akseptert. En verdensomspennende dialog, en global dialog, er allerede igangsatt. Den bør lede til enighet om felles verdier, standarder og grunnleggende holdninger, til en verdensetikk, en global etikk.

Det burde være åpenbart at spesielt for det moderne demokrati er her et fundamentalt problem. Den frie demokratiske staten som respekterer samvittighets- og religionsfrihet, må på grunn av sin selvforståelse ha et nøytralt syn på verden. Et moderne demokrati må tolerere forskjellige religioner og trosretninger, filosofier og ideologier. Og en demokratisk regjering skal ikke forkynne meningen med livet eller en livsstil.

Men er ikke dette grunnlaget for enhver moderne demokratisk stats dilemma, enten den ligger i Europa, Amerika, India eller Japan? Erkebiskopen av Canterbury, Dr. Carey, hadde rett da han sa om Storbritannia: «Mens dette landet fremdeles er dypt merket av sin kristne arv, og mens et stort flertall fremdeles tror på Gud, kan vi i dag ikke lenger finne et klart definert eller skarpt fokusert verdisystem som binder hele samfunnet sammen. Sekulariseringen, med sin tilbøyelighet til utilitarisme, kan ikke fungere som et solid verdisystem – noe vi er i ferd med å finne ut på vår egen bekostning.»

Folk er ikke alltid fornøyde med dette moralske tomrommet. De føler vanligvis et uslukkelig behov for å holde fast på noe. De ønsker noe å stole på. I vår komplekse teknologiske verden og i all forvirringen i privatlivet vil de gjerne ha et ståsted, en linje å følge, de vil gjerne ha kriterier, et mål. Kort sagt, folk har et uslukkelig behov for noe i retning av et grunnleggende etisk ståsted. Men all erfaring viser at mennesker ikke kan forbedres ved hjelp av stadig flere lover og forskrifter, og selvfølgelig heller ikke bare ved psykologi og sosiologi, noe de fleste psykologer og sosiologer sannsynligvis vil være enige i. Teknologisk knowhow er ikke kunnskap om meninger, noe teknikere vet bedre enn de fleste. Og jeg håper advokater vil være enige med meg i at lov ikke er moral. Kort sagt, alle fornuftige mennesker er sannsynligvis enige i at loven trenger et moralsk fundament! Og trygghet i våre byer og samfunn kan ikke simpelthen kjøpes for penger, eller med mer politi eller fengsler.

Med andre ord: Den etiske aksept av lover (som gir staten sanksjonsmuligheter og kan håndheves med makt) er forutsetningen for enhver politisk kultur. Hvilken nytte har stater eller organisasjoner, det være seg EU, USA eller FN, av stadig nye lover hvis en betydelig del av befolkningen eller mektige grupper eller individer ikke har til hensikt å følge dem? Hvis de stadig finner måter og midler for på uansvarlig vis å tvinge gjennom sine egne eller kollektive interesser? Hva er lover uten moral?


Mot en bindende global etikk

Alle stater i verden har en økonomisk og juridisk orden, men denne vil ikke fungere uten en etisk enighet, uten det etiske engasjement blant borgerne som holder en demokratisk konstitusjon i live. Allerede i den franske revolusjonens parlament ønsket nesten halvparten av de som stemte

for menneskerettighetserklæringen å få de menneskelige forpliktelsene («devoirs») formulert ved siden av de menneskelige rettighetene. Dette forble tema for en stadig debatt.

Nå i vårt århundre, etter de to verdenskrigene, har det internasjonale samfunnet allerede skapt transnasjonale, transkulturelle og transreligiøse juridiske strukturer (uten slike ville internasjonale avtaler være rent selvbedrag). Men hvis en ny verdensorden skal kunne eksistere trenger den et minimum av felles verdier, standarder og grunnleggende holdninger. Den trenger en etikk som til tross for at den er preget av sin tid, er bindende i enhver betydning av ordet for hele menneskeheten, kort sagt en global etikk.

Og nettopp i globaliseringens tidsalder er dette av avgjørende betydning: Globaliseringen av økonomien, teknologien og mediene betyr også en globalisering av problemer: fra finans- og arbeidsmarkedet til miljø og organisert kriminalitet! Derfor trengs det også en globalisering av etikk. Igjen: Ikke et enhetlig etisk system («etikker»), men et nødvendig minimum av felles etiske verdier, grunnleggende holdninger og standarder som alle regioner, nasjoner og interessegrupper kan skrive under på – med andre ord, en felles grunnleggende etikk for menneskeheten. Det kan ikke komme noen ny verdensorden uten en verdensetikk, en global etikk.

Men er det i det hele tatt mulig å utarbeide og formulere en global etikk? Er ikke de etiske normene i de forskjellige nasjonene, regionene, kulturene og religionene uforenlige? Selvfølgelig er de uenige om mange konkrete spørsmål. Men på den annen side har jeg oppdaget at i bunn og grunn har alle menneskehetens store etiske og religiøse tradisjoner svært mye felles.

Min overbevisning er blitt styrket på grunn av de siste årenes omfattende internasjonale støtte til min bok «Global Responsibility: In Search of a New World Ethic» («Globalt ansvar: På jakt etter en ny verdensetikk»). To dokumenter er spesielt relevante her: For første gang i religionens historie vedtok delegatene til «the Parliament of the World’s Religions» i Chicago den fjerde september 1993 en «Erklæring om en global etikk». Den første september 1997, også for første gang, etterlyste InterAksjonsRådet, som består av tidligere presidenter og statsministere, en global etikk. De sendte også et forslag til en «Universell erklæring om menneskelige forpliktelser» til FN.

Den foreslåtte Universelle erklæringen om menneskelige forpliktelser støtter og underbygger den Universelle menneskerettighetserklæringen fra et etisk perspektiv, som det blir annonsert i forordet: «Vi fornyer og styrker dermed de forpliktelsene som allerede er kunngjort i den universelle menneskerettighetserklæringen, nemlig: full anerkjennelse av alle menneskers verdighet, deres ukrenkelige frihet og likeverdighet, og deres solidaritet med hverandre». Hvis menneskerettighetene ikke blir håndhevet overalt der det er mulig, så kommer dette vanligvis av at den nødvendige politiske og etiske vilje ikke er til stede. Selv de iherdigste menneskerettsaktivister må innse at «lovstyre og fremme av menneskerettighetene er avhengige av menn og kvinners vilje til å handle rettferdig».

Det ville selvfølgelig være galt å foreslå at menneskerettighetenes gyldighet skulle avhenge av at menneskeforpliktelsene ble oppfylt. Det er en absurd ide at menneskerettighetene skulle være en belønning for god oppførsel – for dette ville bety at rettighetene bare ville gjelde for dem som hadde vist seg verdige for samfunnet gjennom å oppfylle sine forpliktelser overfor det. Dette ville åpenbart være i konflikt med ideen om individets absolutte verdighet, som igjen er en forutsetning for både rettigheter og forpliktelser. Ingen vil foreslå at visse menneskelige forpliktelser må oppfylles, av individet eller av samfunnet, før man kan gjøre krav på menneskerettigheter. Rettighetene er en del av individet, som alltid har forpliktelser i tillegg til rettigheter: Alle menneskerettighetene er per definisjon forbundet med forpliktelsen til å respektere dem.

Selv om man kan skille mellom rettigheter og forpliktelser kan de ikke skilles fra hverandre. Forholdet mellom dem må beskrives i et skjønnsmessig språk. De er ikke størrelser som overflatisk kan legges sammen eller trekkes fra hverandre, men to dimensjoner av menneskeheten som henger sammen, både i den individuelle og i den samfunnsmessige sfæren.

Hva er grunnprinsippet for begge erklæringene? Jeg kan bare sitere fra selve kjernen deres: Først: «Ethvert menneske må bli behandlet menneskelig!» Og: «Ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg!» Eller positivt formulert: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg!» På dette grunnlaget er det blitt utviklet fire ugjenkallelige direktiver. De er blitt grundig utarbeidet i erklæringen fra the Parliament of the World’s Religions, og fins i en kortere, mer juridisk form i forslaget fra InterAksjonsRådet:

  • Forpliktelse på en ikke-voldskultur med respekt for alt liv: «Du skal ikke drepe!» Eller positivt formulert: «Vis respekt for liv!»
  • Forpliktelse på en solidarisk kultur og en rettferdig økonomisk orden: «Du skal ikke stjele!» Eller positivt formulert: «Opptre ærlig og rettferdig!»
  • Forpliktelse på en tolerant kultur og et sannferdig liv: «Du skal ikke lyve!» Eller positivt formulert: «Snakk og opptre sannferdig!»
  • Forpliktelse på kultur som fremmer like rettigheter og partnerskap mellom menn og kvinner: «Du skal ikke begå seksuell umoral!» Eller positivt formulert: «Respekter og elsk hverandre!»

 

Jeg er overbevist om at den nye verdensordenen bare vil være en forbedring hvis den fører til et pluralistisk verdenssamfunn preget av partnerskap som søker fred og er naturvennlig og økumenisk. Dette er også konklusjonen i erklæringen fra the Parliament of the World’s Religions:

«Til slutt appellerer vi til alle innbyggerne på denne kloden. Jorden kan ikke forandres til det bedre med mindre individenes bevissthet endrer seg. Vi lover å arbeide for en slik forvandling i den individuelle og kollektive bevissthet, for en vekkelse av våre åndelige krefter gjennom refleksjon, meditasjon, bønn eller positiv tenkning, for en hjertets omvendelse. Sammen kan vi flytte fjell! Uten viljen til å ta sjanser og til å ofre kan det ikke skje noen fundamental endring i vår situasjon! Derfor forplikter vi oss til en global etikk, til bedre gjensidig forståelse og til sosialt gagnlige, fredsfremmende og naturvennlige levesett.

Vi inviterer alle menn og kvinner, religiøse eller ikke, til å gjøre det samme.»


Konklusjon

Store var menneskehetens håp i 1899. Som vi i dag vet var «Fremskrittet» det 19. århundrets Gud, og menneskene var overbevist om at det evige allmektige fremskrittet ville velsigne det 20. århundret også. Men i vårt århundre opplevde vi to verdenskriger, Gulagarkipelet, Holocaust, atombomben… Vil det 21. århundre bli bedre?

I 1899 trodde ingen at det «evige» fremskrittet kunne stoppes, at ledere for reaksjonære bevegelser skulle stå frem og bli avgjørende figurer i det som nå kalles et «ekstremismenes århundre».

I 1899 bodde en ung russisk intellektuell, Uljanow, senere kalt Lenin,fremdeles i eksil i Sibir.

I 1899 bodde den ortodokse prestestudenten Djugashvili, som senere ble kalt Stalin, fremdeles i presteseminaret i Tbilissi/Georgia og var i ferd med å bli kjent med revolusjonær aktivitet.

I 1899 hadde en italiensk gutt på 16 og en østerriksk gutt på 10 bare drømmer om fremtiden. De ble senere kjent som «Il Duce» og «Der Führer».

Kommunisme, fascisme og nazisme ble de viktige store reaksjonære ideologiene i dette «ekstremismenes århundre» som endte i 1989 – for ti år siden. Jeg spør meg selv og jeg spør dere: Dette århundret hadde tre muligheter for en ny og bedre verdensorden:

I 1918 erklærte president Wilson en ny verdensorden, men ble beseiret av «europeisk realpolitikk» i Versailles. I stedet for en ny verdensorden – et virkelig verdenskaos.

I 1945 ble en ny verdensorden forberedt av FNs charter, og ble ødelagt av Stalins «realpolitikk». I stedet for en ny verdensorden – en oppdeling av verden.

Etter Golfkrigen i 1989 erklærte president Bush en ny verdensorden, men visste ikke hva det betydde. Spørsmålet er derfor: Skal menneskeheten også gå glipp av den tredje muligheten i dette århundret?

Det blir ingen fred mellom nasjonene uten fred mellom religionene.

Det blir ingen fred mellom religionene uten dialog mellom religionene.

Det blir ingen vellykket dialog mellom religionene uten at man vurderer felles etiske standarder for vår verden.

Det blir derfor ingen overlevelse for vår verden uten en global etikk.

Denne artikkelen har vært trykket i Alternativt Nettverk, www.altnett.no.


Kjærlighet

Et kjærlig samfunn et nett av gjensidige relasjoner 
Av Patrik Swanstrøm 

 


Alt liv henger sammen, og en smerte påført et medlem av et samfunn bør angå alle de andre personene i gruppen, enten vi snakker om lokalsamfunnet eller verdenssamfunnet. Veien til et kjærlig samfunn går gjennom ikke-vold og en måte å leve på som er rotfestet i kjærlighet. Denne kjærligheten må begynne inne i den enkelte som en aktiv kraft som forbinder oss sterkere med verden rundt oss. Kjærlighet kan forbindes til en spirituell livsførsel der ‘kjærlighet er alt, det hele og vår sanne skjebne’. Vi ser på seks ulike former av kjærlighet.


I kjærligheten til selvet aksepterer vi oss selv og blir venn med oss selv. Uten denne kjærligheten er det vanskelig å elske andre. En måte å få kontakt med denne kjærligheten er gjennom ‘nærværs-øvelser’ og meditasjon som kan hjelpe unge mennesker å se seg selv som en del av jordens prosess og gjøre dem mer til stede i øyeblikket.



Kjærligheten til familien er en naturlig form av kjærlighet som kommer spontant. Denne kjærlighet kan strekke seg utover familien og inkludere kjærlighet for gruppen eller ‘stammen’. Denne type kjærlighet kan vekkes i klasserommet gjennom aldersblandede grupper, og bruk av sirkel-samlinger der elevene snakker om sine følelser og lytter til hverandre med oppmerksomhet. Slik kan elevene føle større trygghet og lojalitet til å elske og bli elsket. Skolen skal føles som en familie for elevene.

Kjærlighet mellom venner binder et samfunn sammen. Slike bånd kan hjelpe elever til å jobbe sammen mot et felles mål. Prosjektarbeid kan styrke disse båndene både mellom elever og lærer.

Kjærligheten til fremmede er inspirert av de gamle grekeres forhold til gudene. Man visste aldri om en fremmed som banket på kunne være en forkledd guddom. I India hilser de hverandre med ‘Namaste’ som betyr ‘Jeg gjenkjenner det guddommelige inni deg’. Sioux-indianerne tror på sin side ikke det finnes noe som er en fremmed, fordi alle skapninger kommer fra Moder jords livmor. I holistisk utdanning søker vi en forståelse av at alle mennesker er knyttet sammen og ikke er fremmede. Gjennom internet kan elevene kommunisere med venner på andre siden av jordkloden og skape en virkelighet med færre fremmede.


Agape er kjærlighet uten forventning om belønning eller gjensidighet. Det er denne kjærligheten som etterstrebes hos læreren i en holistisk skole. Agape kan ikke bli undervist til elevene, den må komme fra lærerens sjel. Fylt av tålmodighet og respekt for eleven kan undervisning være en av de reneste uttrykk for kjærlighet.

Den siste type kjærlighet som kan rommes i begrepet eros går bortenfor det personlige. Her snakker vi om den kraften som alle de store religioner har ansett som det ytterste forenende prinsipp bak liv. Denne kjærligheten åpner døren som leder til den ultimate virkelighet. Denne kjærlighet har intet objekt, men er del av en større universell kraft.


Milleniumsmålene: Holistisk pedagogikk

Av Patrik Swanstrøm


10 grunnleggende prinsipp for holistisk pedagogikk er utviklet av The Global Alliance for Transforming Education (GATE). Deres visjon for utdanning kalles for Education 2000: A Holistic Perspective, de kan oppsummeres slik:

 

1. Å utdanne for menneskelig utvikling

Barnets utvikling som individ er selve hensikten med utdanning. For barnet bør lærdom involvere utviklingen av en dyp og rik forbindelse med seg selv, med familien, med lokalmiljøets innbyggere, med det globale samfunnet, med planeten vi bor på, og med kosmos. Vi må nære sunne individer for å bygge et sunt samfunn. Det er derfor viktig at skolen gir barna god selvinnsikt og at den bygger opp under emosjonell helse og fremmer demokratiske verdier. Utdanningen vil fremholde kjerneverdier som harmoni, fred, samarbeid, samfunnsbygging, ærlighet, rettferdighet, likeverd, medfølelse, forståelse, og kjærlighet.

2. Å ære elevene som individer

Hvert barn er unikt, verdifullt og særegent kreativt. Å anerkjenne eleven som sådan innebærer å åpne opp for individuelle forskjeller og oppmuntre til ulikhet, samt å fostre toleranse og respekt hos hver enkelt. Individets unikhet innbefatter både det emosjonelle, intellektuelle, fysiske og åndelige aspektet ved mennesket. På hvert av disse områdene har elevene sine egne behov og muligheter, og på hvert område har de en ubegrenset kapasitet til å lære. Vi ønsker å utvikle en skole der elevene lærer av hverandres ulikheter, verdsetter sine personlige sterke sider, og der elevene opplever at de har unike evner til å hjelpe sine medelever. Vi vil gi elevene mest mulig personlige oppgaver der hver enkelt har mulighet for å følge sin indre stemme, og gi tilbakemelding i form av personlige kommentarer.

3. Opplevelsens sentrale rolle

Utdanning skal først og fremst skje gjennom erfaring. Opplæringsmateriale og bøker tilbyr et hjelpemiddel, men er ikke et substitutt for vitale menneskelige relasjoner. Elevene skal vokse og lære gjennom undersøkende tilnærminger der de får oppleve å dukke ned i den naturlige og sanne verden. Elevene skal få en forståelse av hvordan samfunnet fungerer gjennom faktisk kontakt med det økonomiske og sosiale livet i lokalmiljøet. Gjennom utdanningen skal eleven også komme i kontakt med sitt indre, ved bruk av kunstneriske uttrykk, ærlige samtaler og stille refleksjon.

4. Helhet i utdanningen

Holistisk utdanning leder til helhet i den pedagogiske prosessen. Helhet innebærer at hver akademisk disiplin bare forsøker å gi enda et perspektiv på det rike, komplekse og integrerte fenomen som er livet. Holistisk utdanning verdsetter og benytter seg av alternative virkelighetsoppfatninger. I tillegg til at de intellektuelle og verbale aspektene i menneskelig utvikling trenger veiledning og næring, trenger også de fysiske, moralske, estetiske, kreative, – og uten å være sekterisk – åndelige aspektene, næring og veiledning. Holisme er grunnet i antagelsen om at universet er en integrert (udelelig) helhet i hvilket alt er forbundet.

5. Lærerens nye rolle

Den holistiske læreren går inn i rollen som følge av en indre motivasjon og lengsel etter å undervise, nesten som et kall. Rollen krever at han eller hun både bruker artistisk følsomhet og vitenskapelig velfundert praksis. Det er avgjørende at læreren kultiverer personlig, indre vekst, og gir rom for sin egen kreativitet. Viktigere enn at elevene lærer mindfullness, er det at læreren utøver mindfulness, slik at han eller hun kan møte elevene fra et rolig sted, med størst mulig oppmerksomhet. Den holistiske læreren ser opplæring som en naturlig prosess og tilrettelegger for undervisningen på en organisk og naturlig utfoldende måte. Læreren trenger å bli gitt nok autonomi til å utforme et læringsmiljø som møter hver elevs behov. Læreren står ansvarlig overfor de unge menneskene som søker en meningsfull forståelse av denne verden som de en dag skal overta.

6. Frihet til å velge

Det bør tilrettelegges for meningsfulle valgmuligheter gjennom hele læreprosessen. I et miljø preget av frihet vil læren bli genuin. Frihet til å spørre, frihet til å uttrykke seg og frihet til personlig utvikling er essensielt. Elevene bør ha en vesentlig stemme i det å bestemme pensum og måten det blir undervist på, i overensstemmelse med deres evne til å ha et slikt ansvar.

7. Utdanning for et deltakende demokrati

Å bygge et ekte demokratisk samfunn innebærer så mye mer enn å tillate mennesker til å stemme på sine ledere – det innebærer å skille sannhet fra propaganda, og å styrke individer til å ta en aktiv rolle i saker som berører deres lokalsamfunn. For å høre stemmene fra desperate rop, og for å sette genuint humanitære behov på dagsorden, trengs en dyptgående forankring i medmenneskelige tema og en villighet til å sette seg inn i og føle på andres situasjon. Utdanningen må lære elevene å gjenkjenne de behov som binder folk sammen til lokalsamfunn, til nasjoner og til et globalt fellesskap. Denne erkjennelsen fordrer en utøvet rettferdighetssans. Selve opplæringsmiljøet må innbefatte verdier som empati, felles menneskelige behov, rettferdighet, og oppfordringen til å tenke originalt og kritisk.

8. Å utdanne for globalt medborgerskap

Hver og en av oss, uavhengig hvorvidt vi er klar over det eller ikke, er en verdensborger. Menneskelig opplevelse er mye bredere enn en enkelt kulturs verdier og tenkemåte. I den fremvoksende globale kulturen får vi kontakt med flere ulike tankesett enn noensinne. Utdanning kan nære og applaudere de storslåtte variasjonene i vår eksistens som mennesker, og åpne opp for det fremdeles ubrukte potensialet i alle skapninger. Skolen kan fremheve de rike gavene som blir gitt menneskeheten fra alle etnisiteter og kulturer, blant annet gjennom å huske, ære og feire kulturarv, tradisjoner, og seremonier fra alle menneskegrupper, og fremvise et verdensbilde uten etniske og kulturelle barrierer. Global utdanning er basert på en økologisk tilnærming som vektlegger den gjensidige avhengigheten mellom natur, menneskelig liv, og kultur. Global utdanning muliggjør bevisstheten om individets rolle i den globale økologien, noe som inkluderer den menneskelige familie og alle andre systemer på jorden og i universet. Et mål for global utdanning er å åpne våre sinn. Global utdanning minner oss om at all utdanning og menneskelig aktivitet trenger å være basert på de samme prinsipper som styrer det økologiske system.

9. Å utdanne for forståelsen av økologi

Utdanning trenger å stamme fra en dyp respekt for livet i alle dets former. Vi trenger å gjenreise en fruktbar relasjon mellom mennesket og den naturlige verden. Dette ligger i kjernen av holistisk pedagogikk. Våre barn trenger en sunn og god planet som de kan leve, lære og vokse på. De trenger rent vann, luft og solskinn, en fruktbar jord og alle andre levende organismer som jordens økosystem inneholder. En syk planet kan ikke oppfostre sunne barn. Forståelse av jorden inkluderer en bevissthet om forbindelser mellom system, sammenhengen mellom en personlig og planetens velvære, og også en innsikt i menneskets rolle, og ansvar og påvirkningskraft i naturen.

10. Åndelighet og utdanning

Åndelig opplevelse og utvikling blir manifestert som en dyp forbindelse tilmed seg selv, og andre og naturen, en opplevelse av mening og hensikt i det daglige liv og en opplevelse av helhet og de forbindelseslinjer som finnes. Den viktigste, og mest verdifulle delen hos et menneske er dets indre subjektive liv – selvet eller sjelen. Fraværet av den åndelige dimensjon kan være en vesentlig faktor i selvdestruktiv atferd. En av utdanningens funksjoner er å hjelpe individer å bli mer bevisst på forbindelsen mellom alt liv. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv.


Om barns trosfrihet

Av Kari Bansal


Innlegg på møte med kulturministeren

Holistisk forbund er opptatt av barns trosfrihet. Vi planlegger et arrangement med dette som tema til høsten og vil invitere til deltakelse på dette.

Det er mye som er bra for barn og unge med tro og livssyn. Det kan gi mening og tilhørighet, noe som er svært viktig i dagens samfunn. Men det som begrenser trosfriheten til barn ønsker vi å sette søkelyset på.

Barnekonvensjonen er den første internasjonale menneskerettskonvensjonen som gir barn en spesiell juridisk status. Den stadfester at barn har menneskerettigheter, og krav på en spesiell beskyttelse, og at alle under 18 år er barn og omfattes av den.

I 1991 ratifiserte Norge barnekonvensjonen og i 2003 ble den en del av norsk lov. Det betyr at regjering og Storting har forpliktet seg til å følge den opp.

Artikkel 14 som omhandler barns tanke-, samvittighets- og trosfrihet er spesielt viktig for oss og er vi mener den er godt formulert.

Den lyder slik:

  • Partene skal respektere barns rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.
  • Partene skal respektere foreldrenes, eventuelle vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelse av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.
  • Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning kan bare undergis de begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
  •  

Det betyr at barns rettigheter skal stå sterkt i Norge. Så hvordan forholder vi oss til dette som tros og livssynssamfunn og som sentrale politikkere?

Hjelpekilden som er en organisasjon som bistår mennesker som bryter ut av lukkede miljøer, får ca. 400 henvendelser hvert år. I en workshop de holdt for ungdommer etterlyste ungdommene mer informasjon om sine rettigheter i undervisningen på skolen. Mange var ikke klar over hvilke rettigheter de hadde som barn i forhold til tanke-, tro og samvittighetsfrihet. Barn er lojale mot sine foreldre, lojaliteten sitter i ryggmargen. Uten å vite om hva de har rett til og at samfunnet har forpliktet seg til å verne om dem, er det vanskelig å sette spørsmålstegn ved det de utsettes for.  

Redd barna gjennomførte for noen år siden et prosjekt som het «Go On», der ungdom som hadde brutt ut av isolerte, religiøse trossamfunn fikk et hjelpetilbud. Prosjektet avdekket at vi i Norge hadde liten kunnskap om barn som vokser opp i denne type trossamfunn. I etterkant av prosjektet lagde de en rapport som heter «Til tross for tro» som så nærmere på hvilke rettighetsbrudd barn opplevde i isolerte trossamfunn. Rapporten satte også søkelyset på det vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser.

I regjeringens forslag til ny tros- og livssyns lov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstsvilkår som er klart skadelig for barn, skal nektes tilskudd. Men hva er skadelige oppvekstsvilkår? Hvem bedømmer det? Sanksjoner i form av trusler om å miste støtte er et virkemiddel som politikkere kan benytte seg av. Men det finnes også andre virkemidler.

Kan hende at vi som ledere av og representanter for disse organisasjonene, trenger mer kunnskaper om hvordan måten vi uttrykker vårt livssyn og tro påvirker våre barn. Hva som er bra og hva som faktisk er brudd på viktige rettigheter barn har. Det er lett å sette pekefinneren på det som mange mener er opplagte begrensninger, for å nevne noen så er samfunnsdebatten om bruk av hijab på små jenter og omskjæring av små guttebarn eksempler på dette. Men det kan også være andre former for innskrenkelser av barns rettigheter som ikke er like opplagt, men like skadelige.

Vi som er medlemsorganisasjoner i STL har nok mange ulike og motstridende tanker rundt tema barns trosfrihet. I holistisk forbund ville vi for eksempel forby all form for pålagt handlinger ovenfor barn, slik som et inngrep i kroppen på et lite barn er. Mens vi også bør se på oss selv å finne hvor våre blindsoner er i forhold til krenkelser av barns trosfrihet.

Tørr vi å gå inn i våre egne organisasjoner for å vurdere hvordan vi utøver vår tro og livssyn? Verner vi i tilstrekkelig grad om barns rett til tanke-, tros og samvittighetsfrihet? Tørr vi å starte diskusjoner om dette internt i eget hus? Er vi villige til å skaffe oss mer kunnskap om dette og bidra i debatt og bevisstgjøring i egen organisasjon og i samfunnet?

På barns premisser!


Tillit til den frie tanke

Av Stephan Koll

Trykket i Aftenposten 2. januar 2011


Søkende

Antallet mennesker med et søkende og åndelig livssyn, uavhengig av religion, øker i Norge. Den største organisasjonen for denne gruppen er Holistisk Forbund.

Fyller tomrommet

Jeg var i mange år uten tilknytning til noe tros- eller livssynssamfunn. Holistisk Forbund ble svar på spørsmålet om hvor jeg skulle høre til. Forbundet er med på å fylle tomrommet mellom Human-Etisk Forbund (HEF) og de religiøse organisasjonene. Jeg synes Human-Etisk Forbund er altfor skeptisk til det som naturvitenskapen ikke kan gi en forklaring på. I de religiøse samfunnene blir det ofte forventet at medlemmene retter seg etter hva som står i hellige skrifter, og etter fortolkere av disse tekstene. Dette passer dårlig med mitt ønske om å tenke selv.

Individuell tro

Denne kronikken gir både en objektiv og subjektiv beskrivelse av det holistiske livssynet. Den presenterer holdninger felles for alle holister – holdninger uttrykt i forbundets verdigrunnlag og formålsparagraf. Men det finnes mange temaer som ikke defineres av forbundet, som medlemmene kan ha varierende synspunkter på.

Holistisk Forbund skiller mellom religiøsitet og åndelighet

Religioner er trossystemer definert av dogmer og læresetninger, mens vårt åndelige livssyn inneholder få slike. Forbundet har ikke noe offisielt syn på hva åndelighet er, fordi det hverken er ønskelig eller mulig å komme frem til en definisjon mange kan enes om. Jeg skal derfor reflektere over min egen oppfatning. Ånd er blant annet synonymt med pust; jevnfør åndedrett og uttrykk som den siste utånding. Det synes å være noe som får oss til å puste, og dermed til å være et levende vesen. Dette «noe» forlater kroppen når vi dør. Jeg kaller denne usynlige livsenergien for sjelen, og tror at sjelen tar bolig i en ny menneskekropp etter en tid. Jeg tror altså på reinkarnasjon.

Universell kraft

Jeg tror også at det finnes en altomfattende kraft eller bevissthet i universet. Den virker på oss og gjennom oss. Mange kunstnere og healere har opp gjennom tidene sagt at deres kunstverk og behandlingsresultater ikke kun er deres fortjeneste. De har vært redskaper for noe større enn dem selv. Enkelte mennesker som mirakuløst har overlevd trafikkulykker har fortalt at de ble hjulpet på en uforklarlig måte. Dette kalles englevakt.

Nærdøden-opplevelser og en plutselig opplevelse av å være ett med alt rundt seg er andre eksempler på kontakt med den universelle kraften.

To virkeligheter

Holistisk forbund mener at det finnes en åndelig virkelighet som det er mulig for den menneskelige bevissthet både å erfare og også utvide sin forståelse av. Vi tror altså at denne usynlige virkeligheten eksisterer parallelt med den materielle.

Forbundet mener at egenopplevd, åndelig innsikt ikke behøver å stå i motsetning til forskning og rasjonell tankegang. Tvert imot – de kan utfylle hverandre. Derfor vil forbundet at for eksempel alternativmedisin skal integreres med skolemedisinen.

Forestillingen om en usynlig og altomfattende kraft er vanlig blant mennesker med en udogmatisk åndelig livsholdning. Noen vil sikkert mene at denne troen, og likedan troen på reinkarnasjon, er eksempler på religiøsitet. Det er jeg enig i. Hvorfor er da Holistisk Forbund registrert som et livssynssamfunn, og ikke et trossamfunn? Fordi forbundet ikke sier noe om slike forestillinger i sin formålsparagraf eller i sitt verdigrunnlag. Men jeg, som medlem, står fritt til å ha slike tanker. «Min» universelle kraft kan vel minne om den kristne Gud, men begrepet Gud er ladet med langt større dogmatisk innhold.

Helhet og ansvar

Holisme har som rot det greske ordet olos, som betyr hel. Holismen bygger på forståelsen av at alt i universet henger sammen. Mennesker har forbindelse seg imellom, til andre levende skapninger og til den fysiske, uorganiske verden. En holist mener at vi mennesker både har et individuelt og felles ansvar for helheten, og denne helheten er jo først og fremst vår egen planet. 

Mange kilder til innsikt

Jeg føler behov for å ha en åpen, undersøkende holdning overfor ulike kilder for å finne svar på eksistensielle spørsmål. Så har jeg da også funnet innsikter og visdomsord i mange religioner og visdomstradisjoner. Men jeg holder det for usannsynlig at en religion eller en hellig bok beskriver den fulle og absolutte sannhet i livssynsspørsmål. Derimot tror jeg at kjernen i alle religioner er den samme.

Kjernen i mitt eget livssyn står rimelig klart for meg, men jeg har enkelte uavklarte spørsmål. Det er jeg komfortabel med.

Romslighet

Det holistiske livssynet kjennetegnes av romslighet. Selv om forbundet uttaler seg tydelig om enkelte temaer, er intensjonen først og fremst å stimulere til fordomsfri tenkning rundt åndelighet og helhetsforståelse. Medlemmene er likeverdige, og de oppfordres til å tenke selv og til å dele tanker og erfaringer.

Brobygging og dialog

Holistisk Forbund er den største organisasjonen som arbeider for en åpen, udogmatisk åndelighet i Norge. Jeg tror at den vil bli en viktig og verdifull bidragsyter til samfunnsdebatten i årene fremover. Vi anser det som selvfølgelig at konflikter skal løses gjennom dialog og fredelige virkemidler. Trolig er det tilliten til enkeltmenneskets frie tanke og toleransen overfor annerledestenkende som er forbundets viktigste bidrag i dagens flerkulturelle og flerreligiøse Norge.


Økospiritualitet

Av Llewellyn Vaughan-Lee



Øko-åndelighet: mot en verdibasert økonomisk struktur

Bedriftsvisjoner om bærekraft fokuserer på materiell velstand – men ledere må respektere sjelen så vel som jorda. Siden vår verden snubler på randen av et økologisk sammenbrudd, mot en «tipping point» av irreversibel klimaendring, så har bærekraft blitt et viktig spørsmål. Men for å vurdere spørsmålet om bærekraft, er det viktig å begynne med spørsmålet: hvem eller hva er det som skal bæres opp? Innebærer bærekraft en vedvarende økonomisk vekst og et miljø som er i stand til å opprettholde et status quo med våre energiintensive, forbrukerstyrte behov? Eller refererer bærekraft til hele økosystemet, en sammenkoblet livsvev med sitt enorme og rike mangfold av arter? Hva er forholdet mellom bærekraft og økonomi?

Hva slags verden vil vi opprettholde? Det første bildet av bærekraft gir økonomiske modeller for vekst og energieffektivitet, ofte med tilhørende «grønne» ideer, som grønn teknologi eller grønn energi, for å hjelpe vår sivilisasjon til å utvikle seg. Dette er bedriftens image av bærekraft, orientert nesten utelukkende mot vår menneskelige fremgang, med bilder av vårt materielle fremskritt og som ser på miljøet som en støtte. Dette kalles noen ganger for «overflateøkologi».

Det andre bildet av bærekraft er ofte referert til som «dypøkologi», og det betrakter økosystemet som en levende mekanisme hvorav menneskeheten bare er en del. I dette komplekse nettsamfunnet er alle arter avhengige av hverandre, og det er dette organiske mønsteret som må opprettholdes. Ingen del kan betraktes som skilt fra helheten, og tanken om at miljøet bare er her for å støtte oss og vår velstand er et forfalsket bilde på ekte miljøbevissthet. Deep ecology fastholder at ideen om endeløs økonomisk vekst er uholdbar, og at «buisness as usal» kommer til å ødelegge verdens skjønnhet og mangfold. Det kreves nye økonomiske modeller, som respekterer og støtter økosystemet som vi er en del av.

 

Den åndelige dimensjonen 

Og det finnes en annen, dypere dimensjon til bærekraft, som er så grunnleggende, men som nå nesten er glemt. Thomas Berry, en prest av passjonist orden og en av de ledende stemmene innenfor «øko-spiritualitet», sa: «Det er nå kun et eneste problem for oss: overlevelse. Ikke kun fysisk overlevelse, men overlevelse i en verd som blomstrer, overlevelse i en levende verden, hvor fiolene blomstrer om våren, hvor stjernene lyser ned i alt deres mysterium, overlevelse i en verden av betydning. » Berry foreslo at det finnes en åndelig dimensjon i vår nåværende økologiske krise. Det er lenge blitt forstått av urfolk at vårt forhold til jorden er åndelig så vel som fysisk opprettholdende. For urfolk er dette ofte inkludert i deres livsstil og uttrykt gjennom deres ritualer og bønner. I vår vestlige kultur kan vi fornemme denne åndelige næringen i skjønnhet, i fred eller i en følelse av undring som naturen gir oss. Dette hører til livskvaliteten, som sjelden blir verdsatt av våre kun økonomiske bilder av fremgang. Og likevel er vi opprettholdt på måter vi ikke lett kan måle. Satish Kumar sier: «Den moderne miljøbevegelsen følger i hovedsak en bane for empirisk vitenskap, rasjonell tenkning, datainnsamling og ekstern handling. Dette er bra så langt det går, men det går ikke langt nok. Vi bør ivareta omsorg for sjelen som en del av vår omsorg for planeten. »



Å være koblet fra 

Hvis vi går til roten av den nåværende økologiske krisen, finner vi en tilstand av frakobling. Vi opptrer skremmende frakoblet fra reell bevissthet om effekten av vår materialistiske kultur og på selve det økosystemet som støtter oss. Utfordringen er å utvikle en verdibasert økonomisk struktur, som ikke bare er opptatt av vårt materielle velvære, men som omfatter hele mennesket – kropp og ånd – så vel som det rike biologiske mangfoldet på jorden. Ideen om en verdibasert økonomisk struktur er langt mer realistisk enn mange av våre nåværende forretningsmodeller, som er kortsiktige i det ytterste. For å sitere Charles Eisenstein i «Sacred Economy»: «Når vi må betale den sanne prisen for uttømmingen av naturens ressurser, vil materialer bli mer verdifulle for oss, og økonomisk logikk vil styrke og ikke motsette seg hjertets ønske om å behandle verden med ærbødighet, og når vi mottar naturens gaver, bruker vi dem godt. » Vi må utforske måter som bedrifter kan betjene menneskeheten i sin dypeste forstand, i stedet for å skape en åndsfattigdom og en økologisk ødemark – vi må utvikle bevissthet om at maten vi spiser og klærne vi bruker, er den energien vi bruker, ikke bare varer som skal konsumeres, men en del av det levende stoffet hos en hellig jord. Deretter kan vi skape et ekte forhold til vårt miljø. Denne bevissthetsfordypingen kan virke idealistisk og upraktisk, men for bare noen få tiår siden ble økologisk jordbruk, som respekterer jordens velvære, ansett som uøkonomisk og idealistisk. Nå er det anerkjent som både miljømessig og økonomisk bærekraftig. Det neste trinnet er å koble tilbake til en livsstil som respekterer og inkluderer sjelen så vel som jorda, og oppfordrer verdibaserte bedrifter til å respektere både individet og miljøet. Hvis vi forstår viktigheten av disse verdiene, og hvor sentrale de er i forhold til den verden som vi ønsker å gi videre til våre barn og barnebarn, kommer vi til å finne nye måter som bedrifter kan støtte disse svært menneskelige behov, og skape en økonomisk modell som ikke bare er bekymret med «overflateøkologi», men er bærekraftig for våre dypere selv og for hele økosystemet. Dette er en av våre største utfordringer.

Llewellyn Vaughan-Lee PhD er en Sufi-lærer og forfatter. Han har blitt intervjuet av Oprah Winfrey på Super Soul Sunday, og presenteres på Global Spirit Series vist på PBS. Han er redaktør for antologien, Spiritual Ecology: the Cry of the Earth.

Bibliotek

Hva er holisme
Helheten er noe mer enn delene

Holismepodden
Ulike tanker om holisme

Et bærekraftig livssyn
Tanker om økologi og bærekraft

Livssynspolitikk
Rett til å utøve egen åndelighet

Holisten
Alle utgaver av medlemsbladet

Nyhetsbrev
Fra 2023 – to ganger årlig

Artikler 
Til inspirasjon og ettertanke

Brosjyrer om HoF
som kan benyttes

HoFs uttalelser
fra 2007 og til i dag